De digitale innfødte – en moderne vandrehistorie?
Du har sikkert hørt om de digitale innfødte. Digital natives, som de heter i junaiten. De går også under navn som Millennium learners, Generation Y og Digital learners.
Deltar du på konferanser eller leser blogger er det vanskelig å unngå å høre eller lese om dem. De diskuteres overalt. Men har du sett dem?
De innfødte slik vi kjenner dem
Det er snakk om generasjonen som er født etter 1980 og vokst opp omgitt av teknologi som PC-er med nettilgang, spillkonsoller, mobiltelefoner, mp3-spillere og alskens andre dingser. Dette har ikke bare gitt dem andre tekniske ferdigheter og preferanser for hvordan de vil lære enn tidligere generasjoner. De stiller også med forventninger til læringsmiljø som dagens utdanningssystem ikke makter å leve opp til.
Den nye generasjonen beskrives gjerne som gruppeorientert og flink til å gjøre mange ting på en gang. De har en aktiv og utforskende læringsstil og er avhengig av IKT – som beherskes til fingerspissene – for å få tilgang til informasjon og kommunisere.
Digitale innfødte er dermed ganske annerledes enn oss andre, de digitale immigrantene som med ett ben i den gamle analoge og ett i den nye digitale virkeligheten aldri vil bli helt fortrolig med de innfødtes verden.
Da er det kanskje litt krise i utdanningssektoren? Marc Prensky, som i 2001 skrev artikkelen Digital Natives, Digital Immigrants sier det slik:
Our students have changed radically. Today’s students are no longer the people our educational system was designed to teach.
Today’s students have not just changed incrementally from those of the past, nor simply changed their slang, clothes, body adornments, or styles, as has happened between generations previously. A really big discontinuity has taken place.
På den annen side
Beskrivelser av den nye generasjonen er gjentatt så ofte, og er premisser i så mange diskusjoner at det er vanskelig å tenke seg at det er bare tullball. Men har du sett det dokumentert at den nye generasjonen lever sitt liv på nettet og behersker de relevante netteknologiene? At de har generasjonsspesifikke måter å lære på?
Bennett, Maton og Kervin har i artikkelen The ‘digital natives’ debate: A critical review of the evidence gjennomgått forskning som er gjort på området ungdoms teknologibruk og ferdigheter. De konkluderer med at:
It may be that there is as much variation within the digital native generation as between the generations.
En lignende konklusjon kommer Kennedy, Judd, Churchward, Gray og Krause til i First year students’ experiences with technology: Are they really digital natives? der de undersøkte teknologibruken hos 2120 førsteårsstudenter:
The results of this study highlight the lack of homogeneity in the incoming first year student population with regards to technology and a potential ‘digital divide’ between students within a cohort of a single year level. While some students have embraced the technologies and tools of the ‘Net Generation’, this is by no means the universal student experience. When one moves beyond entrenched technologies and tools (e.g. computers, mobile phones, email), the patterns of access to, use of and preference for arange of other technologies show considerable variation.
Heller ikke påstander om generasjonsspesifikke læringsstiler – så som multiprossessering, preferanser for visuell informasjon og læring gjennom spill ser ut til å ha noen klar forskningsmessig støtte. Bennett, Maton og Kervin igjen:
In summary, calls for a dramatic shift from text-based to multimedia educational resources, the increased use of computer games and simulations, and a move to constructivist approaches that emphasise student knowledge creation, problem solving, and authentic learning (Brown, 2000; Oblinger, 2004; Tapscott, 1999) based solely on the supposed demands and needs of a new generation of digital natives must be treated with caution. This is not to discount other arguments made for changes to education that are based on theory and supported by clear research evidence, but we suggest that the same standards must be met before radical change is made on the basis of the digital native idea.
Her er et forsøk på en forskningsbasert beskrivelse av Generasjon Y:
Vandrehistorie
En vandrehistorie er en historie som fortelles og gjenfortelles, og gjerne legger på seg med tiden.
Det kan også være vanskelig å finne opphavet til vandrehistorier, men Bullen, Morgan, Belfer og Qayyum har lett etter litteraturen som startet historien om de digitale innfødte. De har funnet at det er et lite antall artikler og bøker som siteres om og om igjen til støtte for nye gjenfortellinger. I The Net Generation in Higher Education: Rhetoric and Reality har de gjennomgått denne litteraturen:
What all of these works have in common is that they make grand claims about the difference between the millennial generation and all previous generations and they argue that this difference has huge implications for education. But most significantly, these claims are made with reference to almost no empirical data. For the most part they rely on anecdotal observations or speculation. In the rare cases where there is hard data, it is usually not representative.
Så får vi se hvordan historien vandrer videre. På leirføtter eller mer solid grunn etter hvert.
Spansk for turister
Det er sommer og språkferdighetene må finpusses. Her er en nyttig repetisjon for dem som satt bakerst i spansktimene. Fortsatt god sommer!
Opera Unite – din egen nettsky
Mens Microsoft, Google, Facebook, Flicker og utallige andre vil ha deg til å lagre dataene dine i nettskyen, går Opera Software motsatt vei.
Når vi bruker nettjenester som sosiale nettverk, bildesamlinger, bloggtjenester eller læringsplattformer laster vi opp data til det som er blitt kalt “nettskyen”, gigantiske samlinger servere ute på nettet et sted. Det er disse serverne som kjører programmene vi bruker på nettet og lagrer dataene våre, mens PC-ene våre er terminaler som kobles til nettskyen.
Dette fungerer fint og er utvilsomt praktisk. Men det er noen problemer med det også.
Vi har i realiteten liten kontroll over våre egne data når vi plasserer dem på servere som er eid av selskaper vi kanskje ikke engang vet hva heter. Nettskyen er et sted, men du vet ikke hvor det er. Noen har tilgang til dataene dine, men du vet ikke hvem. Og hvis du har godtatt de lange og kryptiske brukeravtalene – som man jo rutinemessig gjør uten å lese dem – for å få tilgang til de skybaserte tjenestene, er kanskje dataene ikke lenger dine i det hele tatt.
Med Opera Unite forsøker produsentene av Nettleseren Opera å gi oss noe av kontrollen over egne data tilbake – uten å miste muligheten til å dele dem med andre.
This technology is a radical first step towards addressing what I call “the Internet’s unfulfilled promise”, which is about our ability to connect with each other and participate meaningfully online—on our own terms, and without losing control of our data.
Lawrence Eng – Opera Software
Opera Unite er en del av nettleseren Opera 10, som nå kan lastes ned i beta-versjon. Unite er i alfa-versjon, altså nokså uferdig – selv om den virker noenlunde stabil allerede. Her er et førsteinntrykk av hvordan Unite ser ut og hva det kan brukes til, fra netbooknews.com.
Unite er altså et sett tjenester som kjøres fra din egen nettleser – det vil si Opera – og bruker ressurser og filer på din egen PC. De som gis tilgang til tjenestene kan bruke en hvilken som helst nettleser.
Foreløpig er tjenestene begrenset til Fildeling, Kjøleskap – som man kan legge beskjeder i form av gule lapper på, Mediaspiller, Fotodeling, et praterom og ikke minst en webserver som kan sende html-dokumenter.
Hver av tjenestene får en adresse, for eksempel http://minPC.hjernespinn.operaunite.com/webserver – og du kan styre hvem som får tilgang gjennom passord.
Dette er jo ikke så mange tjenester. Det er for eksempel ikke noen funksjonalitet for undervisning eller e-læring. Men tjenestene er bare ment som eksempler på hva Unite kan gjøre. Hvis det går som Opera vil, kommer utviklere verden over til å lage alskens nye tjenester.
Miljøvennlig seminar
Våren står i seminarenes tegn. Folk flyr og kjører i alle retninger for å komme på seminar. Svir av budsjetter, lager klimagasser og fanger opp nye basiller. Her derimot, er et miljøvennlig hjemmeseminar – for oss som ikke er så gode på mingling.
| 09.00 | Frokost og mingling med familien |
|---|---|
| 09.30 | E-læring for 100 år siden |
| 09.45 | Stepen Downes: Open Courseware and eLearning |
| 10.45 | Kaffe og mingling med katten |
| 11.15 | Graham Attvell: E-learning 2.0 and quality |
| 12.00 | Jay Cross: Informal learning in 10 minutes |
| 12.15 | Spasertur i vårværet. Mingling med naboer som har hjemmekontor. |
| 13.00 | A learner-centered teacher of music in a technology-mediated context |
| 13.15 | Networked student |
| 13.30 | Education 2050: Neural and Networked Paneldabatt med Eric Grant, Paul D. Nussbaum, Marc Prensky og George Siemens |
| 14.15 | Ispause i nærmeske kiosk, lunch og soling på terrassen |
| 15.00 | Michael Wesch: A Portal to Media Literacy |
| 16.15 | Abbott and Costello: Math |
| 16.25 | Tony O’Driscoll Virtual Social Worlds and the Future of Learning |
| 16.35 | Google Search Options |
| 16.45 | Designing E-Learning Gilly Salmon |
| 17.00 | Middag og mingling med familien |
Studieteknikk 2.0
For femten år siden holdt jeg etter beste evne kurs i studieteknikk for nye studenter ved Universitetet i Oslo. Dette skjedde altså i moderne oldtid – før Internett kom i vanlig bruk. Kunne jeg holdt det samme kurset i dag?
Tanken bak kurset var å gi studentene en oversikt over hva de måtte forholde seg til for å lære – forelesninger, pensumbøker, bibliotek med bøker og fagtidsskrifter, kollokvier og med-studenter. Når de hadde denne oversikten, skulle de lære hvordan de skulle arbeide med disse elementene.
Kurset startet med bevisstgjøring av hvordan læringssituasjonen ved et universitet var annerledes enn de var vant med fra videregående skole (fri arbeidssituasjon, kritisk tenkning og faglig fordyping). Så tok vi opp hvilke måter å lære på som kunne være aktuelle på universitetet (forelesning, selvstudium, kollokvier og oppgaveskriving). Til slutt fikk de trening i studieplanlegging, leseteknikk og notatteknikk.
En rask kikk på bøker om studieteknikk i universitetsbokhandelen Akademika tyder på at ikke så mye har endret seg de siste femten årene. Så vidt jeg kunne se, inneholdt bøkene de samme studieteknikkene de gjorde for femten år siden.
Men rammene rundt studier og læring har endret seg siden 1994, både for studenter og for lærere. Med Internett og bredbånd er publisering av informasjon innen rekkevidde for alle som vil.
I 1994…
Foregikk all publisering av faglige artikler og bøker på papir, via forlag eller tidsskriftsredaktører. Eventuelle kommentarer eller tilsvar måtte møysommelig publiseres gjennom de samme mekanismene.
Kunne en student regne med at faglitteratur holdt en høy faglig standard, siden den hadde passert organer for vurdering og kritikk før publisering.
Måtte en student ta foreleseren som tilfeldigvis holdt kurset på universitetet man tilfeldigvis gikk på for god fisk. Det var i hvert fall ikke enkelt å finne alternativ ekspertise.
Etterlot studenter seg ikke allment tilgjengelige elektroniske spor – hvis de ikke tilfeldigvis allerede skulle ha begynt å bruke nettet. Bibliotekslån og karakterer ble registrert, men disse opplysningene kan ikke søkes opp av hvem som helst. Læringsprosessen som førte frem til ferdige produkter som hovedoppgaver eller eksamensbesvarelser forsvant nokså sporløst.
Kunne man regne med å skaffe seg oversikt over universet av relevante fagkilder ved å gå på biblioteket. Der fant man fysiske bøker og tidsskrifter og kunne gjøre litteratursøk i lukkede databasesystemer.
Måtte kollokvier holdes med de studentene som tilfeldigvis var på samme lærested samme semester. Samarbeid med studenter ved andre læresteder eller i andre land var en ressurskrevende affære.
Femten år senere…
Kan alle publisere det de vil. På nettet trenger man ikke passere redaktører eller andre faglige filtre for å publisere. I løpet av de siste årene er de tekniske hindrene for å publisere nærmest blitt borte. Det trengs ingen spesiell teknisk kompetanse for å opprette og skrive en blogg. Tilsvarende er det også blitt mye enklere for dem som vil gi tilbakemeldinger. Resultatet er at det er blitt dramatisk mye mer informasjon tilgjengelig. Informasjonsflommen vokser, og stadig nye nett-tjenester gjør at den endrer form hele tiden.
Er det vanskeligere å vurdere den faglige kvaliteten på det man leser. Siden alle kan publisere direkte, er det ingen mekanismer som sørger for å luke ut dårlig materiale før det publiseres.
Vil en student ofte kunne finne alternativt fagstoff og undervisning på nettet hvis den lokale undervisningen ikke holder mål. Ledende universiteter som Yale og Harvard gjør mye av sin undervisning tilgjengelig for alle, og mange andre – som NTNU – kommer etter.
Etterlater studentene elektroniske spor over alt på nettet. Aktiviteter knyttet til læringsprosesser, som oppgavebesvarelser, blogger eller innlegg i diskusjonsfora, kan bli lagret i søkemotorer være søkbare lenge etter at studiene er avsluttet – de vil kanskje aldri bli slettet.
Er informasjonen ikke organisert slik at man kan finne alt på biblioteker. Den er spredt overalt og kan ligge på nettsteder, på blogger, i videoer, wikier eller hvor som helst.
Er en student ikke avhengig av geografi eller tidspunkt or å samarbeide eller koble seg til faglige nettverk. Samarbeid kan skje via alt fra e-postlister til videokonferanser.
Da trenger vi studieteknikker for å…
Utvikle faglig forståelse og bygge faglig identitet gjennom å publisere informasjon på nettet i en opplæringssituasjon. Å skrive tekster eller lage multimedia kan være en god måte å lære på og komme i dialog med andre som er interessert i det samme emnet.
Evaluere faglig informasjon som ikke har gått gjennom den tradisjonelle evaluerings- og produksjonsprosessen. Det er ikke alltid et godt alternativ å forholde seg bare til bøker og tidsskrifter. Man kan ikke regne med å finne den nyeste forskningen på papir, og heller ikke all forskning det er verdt å ta hensyn til.
Søke etter fagstoff og lagre gode kilder som kan erstatte eller støtte opp om undervisningen på eget lærested. Og nei, Google er ikke alltid best til alt.
Ivareta personvern og identitet på nett. Det er ikke sikkert at alt materiale studenter produserer i en læringsprosess er eller skal være egnet for lagring hos leverandører av søketjenester. Enten publiseringen skal skje i diskusjonsfora, wikier, blogger eller videotjenester bør de som publiserer kjenne til hva som er åpne eller lukkede områder, hvordan personvernet der de publiserer er ivaretatt og hvordan de skal håndtere sine nett-identiteter.
Konstruere et personlig læringsmiljø læringsmiljø der relevante rss-strømmer, nettadresser, e-postvarslinger og annet er organisert slik at det er mulig å holde oversikt over ny informasjon etter hvert som den blir tilgjengelig.
Knytte seg til eller opprette og drive faglige nettverk på nettet. Slike nettverk kan hjelpe til med å finne, sortere og evaluere informasjon.
| *********************** |
Disse studieteknikkene var ikke påtenkt i 1994. Vi trenger fortsatt oldtidens studieteknikker for å arbeide med informasjonsenheter som bøker og artikler, men for å delta og bidra – og for å fange kunnskap i bevegelse – trengs nye teknikker.
Gode Facebook-manerer
For dem som ikke orker å lese mer om Facebook nå.
Ning for læring?
Hva gjør Marc Andreessen i dag? Han som tidlig på 90-tallet var med på lage Mosaic, den første nettleseren som fikk stor utbredelse. Og som senere startet selskapet som laget Netscape, en nettleser som midt på 90-tallet hadde over 90 % av nettlesermarkedet.
Jo, i oktober 2005 lanserte han sammen med Gina Bianchini Ning, en plattform der du enkelt kan opprette ditt eget sosiale nettverk. Mens de største konkurrentene – Facebook og Myspace – mer fremstår som ett gigantisk nettverk, består Ning av mange små nettverk. Du kan lage et nettverk med eget navn, adresse, grafisk profil og regler for medlemskap.
Den økonomiske modellen er enkel. Det koster ingenting å lage et nettverk. Ning vil da plassere annonser for seg selv og andre på nettverkets sider. Hvis du ikke vil ha reklame, kan du betale en månedlig sum for å slippe. Nettverk med utdanningsformål kan søke om gratis reklamefrihet.
Hvis du vil se hvordan et Ning-nettverk kan se ut, kan du kikke på det norske nettverket Deling og samarbeid på nett. Adressen er deling.ning.com, og det er slik en adresse til et nettverk vil se ut – xxx.ning.com – hvis du ikke vil betale for å få noe annet.
Norsk oversettelse følger med på kjøpet. Det er opp til brukerne å oversette plattformen til andre språk enn engelsk, og det er noen som har jobbet godt i det siste. Oversettelsen til norsk er nesten helt komplett nå.
Når nettverket er opprettet kan du velge i hvilken grad nettverket og aktivitetene i det skal være synlig for andre og invitere nye medlemmer. Medlemmene kan gis tilgang til alskens muligheter, for eksempel opplasting av bilder og videoer, blogger diskusjonsfora, meldingssystem. Egentlig det meste man kunne ønske seg i et sosialt nettverk. Du kan også bestemme nettverkets grafiske profil – ved å velge en mal eller ved håndarbeid hvis du kan HTML og CSS.
Ning støtter Googles Open Social, og du kan derfor legge til funksjonalitet fra en voksende samling digitale duppeditter – 155 sist jeg sjekket.
Populært
Hver dag opprettes over 1000 nye nettverk. Ning passerte 200.000 nettverk i mars 2008.
Dermed er Ning en av plattformene for sosiale nettverk som vokser raskest. På listen over månedlige besøk på de mest populære sosiale nettverkene er Ning i januar 09 på 12 plass. Opp fra 23 plass i februar 08.
Utdanning
Ning brukes tydeligvis mye i utdanning, eller som Andreessen sier det:
Men det er ikke læringsplattformene Ning vil konkurrere med. Det er Facebooks – der Andreessen pussig nok er styremedlem – og Myspaces marked de er ute etter. Det er ingen spesiell funksjonalitet knyttet til utdanning i Ning, og ingen ting tyder på at det vil komme heller.
Skal du bruke Ning til utdanning, må du jobbe litt for å lage en styrt læringsprosess. Eller du kan satse alt på det konstruktivistiske kortet; at brukerne samles rundt et tema og utveksler ressurser og ideer gjennom å bruke plattformen til aktiviteter – blogging eller opplasting av videoer for eksempel – som de kan lære av.
Er du vant til å bruke et LMS vil du kanskje savne tester, innleveringer, statistikk, grupper, SCORM eller annen funksjonalitet du bare finner i en læringsplattform.
Trøbbel i paradis?
Kanskje er du også opptatt av personvernet for dine studenter eller elever? De som har fulgt debatten etter Facebooks endringer I brukeravtalen vet at de som bruker andres plattformer kan være utsatt for kontantstrømmenes vær og vind. Ning ser ikke ut til å være noe unntak. Etter at Ning nylig gjorde en endring der de la til en ny profilside, ble brukernes profiler plutselig eksponert på en ny måte. Det skapte reaksjoner.
Thankfully for curious types like us, NingBook saves everyone the trouble of making informed decisions or providing informed consent. Instead, they just unilaterally went ahead and opened up years of private meta-data about networks, friendships, members, and relationships. It is now endlessly entertaining to browse the data from previously private networks that has been exposed for all to see.
Hm…
Quo vadis LMS?
Læringsplattformen er blitt spådd en trist fremtid. Hvordan skal denne typen programvare kunne overleve møtet med den voksende mengden Web 2.0-applikasjoner som er fritt tilgjengelig for alle, og kan settes sammen til et digitalt læringsmiljø – alt etter lærere og studenters behov?
Utviklingen av læringsplattformer – Learning Management Systems – i den formen vi kjenner dem i dag, kom for alvor i gang for omtrent ti år siden. Samtidig med at bruken av World Wide Web bredte seg, og med de muligheter og begrensninger som lå i første generasjons nettlesere og webservere.
Så kom Web 2.0 med nye muligheter. Men læringsplattformene er gjerne store og kompliserte systemer. Det tar tid å endre dem. Dermed har de kanskje ikke sett ut som fremtiden for digitalt støttet læring på en stund.
Men vi får nå se. Det var rekordstor interesse for møtet i REN (Research and Educational Network) 11. februar med temaet ”The future of LMS”. Representanter for blant andre It’s Learning, Microsoft, Moodle, EdvantageGroup og Mintra – alle produsenter av læringsplattformer deltok. Det ser ikke ut til at plattformene akter å legge seg ned og tørke ut med det første. Tvert i mot ser de ut til å utvikle seg raskt og i mange retninger.
Og hvorfor skulle det ikke være håp for læringsplattformene? Mens Web 2.0-tjenester gjerne gjør én – om enn nyttig og lettbrukt – ting, består en læringsplattform av et sett integrerte funksjoner som er satt sammen spesielt for å støtte læring. Derfor kan de også ha funksjoner og egenskaper det er vanskelig å finne i annen programvare.
I et forsøk på å klarne hodet etter møtet, her er noen av dimensjonene utviklingen av læringsplattformer ser ut til å bevege seg langs.
Er et LMS verdt å betale for?
Bruken av læringsplattformer betales gjerne i form av en lisensavgift – avhengig av antall brukere. Men det finnes også plattformer som er reklamefinansiert eller rett og slett fri programvare du kan laste ned, installere og bruke som du vil.
Det høres kanskje ut som om et enkelt valg. Hvis det da ikke er slik at betalte plattformer som It’s Learning rett og slett er bedre enn Moodle, som er gratis. Men det er det nok delte oppfatninger om.
Hvis du er villig til å bruke et gratis LMS som det er, installere det på en server og slippe til brukere, er Moodle i hvert fall billigere enn It’s learning.
Men hva hvis noe går galt og ting ikke fungerer som de skal? Hvis det kommer ny funksjonalitet og du gjerne vil oppgradere plattformen? Eller integrere den med bedriftens HR-system. Eller vil ha en funksjon som bare din virksomhet vil ha bruk for?
Da trenger du kompetent arbeidskraft. Og dermed er verken It’s learning eller Moodle gratis lenger – og det blir vanskeligere å regne ut hva som er billigst.
Lærer man best alene eller sammen med andre?
Ruller vi ti år tilbake, finner vi mye av e-læringen på CD og de klassiske små e-læringsrutene med ”Neste”-pilene nede i høyre hjørne. Uansett om man syntes denne måten å lære på var et våkent mareritt eller ikke, mutters alene var man i hvert fall.
Etter hvert som konstruktivistiske teorier om læring har fått større oppmerksomhet og forståelsen av uformell læring har økt, har også læringsplattformer begynt å legge vekt på tilrettelegging for kommunikasjon og utveksling av ideer. Moodle for eksempel, skriver at
The design and development of Moodle is guided by a “social constructionist pedagogy”.
Så spørs det om læringsplattformene kan konkurrere med Twitter, Facebook og det åpne nettet som sosial arena. Og om kursarrangørene – bedrifter med mange ansatte for eksempel – vil ta kostnadene ved å drive aktiv undervisning og støtte opp under sosiale prosesser i e-læringen.
Er læring i bedrifter og utdanningssektoren det samme?
Næringsliv og skole bruker ikke de samme læringsplattformene. Mens Fronter og It’s Learning har nesten hele markedet i offentlig utdanning – fra grunnskole til universitet -, er næringslivet det viktigste markedet for plattformsprodusenter som EdvantageGroup og Mintra.
Det kan nok være ulike behov i skole og næringsliv. Læreren trenger kanskje verktøy for å lage ukeplaner, mens opplæringslederen må kunne dokumentere ansattes kursgjennomføring. Men jeg er ikke sikker på om det er en god ide at skolen i praksis bare har to leverandører å velge mellom, selv om mye tyder på at det vil fortsette slik inntil videre. Det er kanskje noe av årsaken til at en del lærere velger å gå på nettet og lete opp verktøy de ikke finner i læringsplattformene.
Et annet aspekt er behovet for sporing og kontroll. Skoler har kontrollmekanismer i klasserommet for å sjekke og følge opp læringsresultat. Bedrifter – i hvert fall de som bare gjør kursmateriale tilgjengelig og ikke driver undervisning på nett – trenger ofte automatisk registrering og dokumentasjon av kursgjennomføring og læringsresultat.
Automatisert dokumentasjon kan være lov- eller selvpålagt. Uansett tror jeg den behavioristisk inspirerte e-læringen slikt disponerer for, gir så stusslig læring og motivasjon at man ikke bør utsette folk for den i utrengsmål. Det er kanskje derfor Mintra har laget en applikasjon for erfaringsdeling i oljeindustrien der de har lagt vekt på tilgjengelighet og brukervennlighet fremfor sporing og testing. Det kan være viktigere at erfaringer fra feil og ulykker blir skrevet ned og lest enn å sjekke hvem som leser hva når og med hvilket resultat på en flervalgstest.
Et annet område som kanskje er mer aktuelt for bedrifter enn skoler er læring som er tett knyttet til arbeidsprosesser. Som alternativ til kurspakker og å lære ett sted og bruke kunnskapen et annet, kan man tenke seg læring som er delt opp i små biter som dukker opp når man trenger det. Det er ikke så enkelt å få til, noen husker kanskje den irriterende bindersen Microsoft hadde i Office-programmene? Det må nok gjøres på en bedre måte, men EdvantageGroup mener de er på sporet av en løsning.
Bedrifter vil også kanskje ønske sikre egne data mot innsyn ved å lagre kurs og læringsresultater på egne servere. Det snevrer inn valget av plattform. Ikke alle plattformer er tilgjengelig for lokal installasjon.
Bør det du gjør på en læringsplattform havne på Google?
Åpenhet og deling er populære ord om dagen. It’s Learning arbeider med en endring i arkitekturen i sin plattform som skal gjøre mulig å åpne opp mot skyen av Web 2.0-tjenester. Tanken er at elever skal kunne bruke eksterne applikasjoner på web, men at lærernes evalueringer av arbeidet blir liggende på It’s Learning. De kan det bli et spennende læringsmiljø av, men ett problem gjenstår. For hva skjer når man skriver i blogger, bruker åpne diskusjonsfora, Facebook, eller YouTube for å lære? Hvem eier dataene og hvem kontrollerer hvor de havner og hva de brukes til? I hvert fall ikke norske bedrifter eller skoler. Er det forsvarlig å eksponere noen i en læringssituasjon på det åpne nettet? Selv om evalueringer blir liggende på læringsplattformen, vil selve læringsarbeidet være lagret andre steder – og kanskje følge eleven resten av livet. Det kreves god kompetanse på identitetshåndtering både hos elever og lærere for å unngå problemer.
Bortsett fra noen små og spredte initiativ, har Microsoft har vært påfallende lite synlig i e-læringsmarkedet. Selv om PowerPoint er et av de mest brukte programmene i e-læring, har Microsoft verken læringsplattformer eller spesialiserte forfatterverktøy på produktlisten.
Men de kommer kanskje snart etter. Live, som er Microsofts svar på Googles skybaserte tjenester, inneholder foreløpig ikke funksjonalitet for e-læring, men den skal visstnok være på vei. Det kan bli spennende for alle som er interessert i e-læring.
Billig moro med LMS
Den norske læringsplattformen Fronter ble nylig solgt til den britiske mediegiganten Pearson for anslagsvis 150 millioner kroner. Når en av de største leverandørene av nettbasert utdanning i England, The Open University, skulle finne en ny læringsplattform, valgte de Moodle og betalte gjeldende markedspris for den, 0 kroner.
Hva er det egentlig Pearson har betalt så mye for? En læringsplattform som er bedre enn alle andre? Det ypperste i pedagogisk programvare? Alle lærere og studenters drøm? Plattformen the Open University burde ha kjøpt hvis de hadde hatt råd? Kanskje ikke.
Pearson har kjøpt en plattform med en stor kundemasse. De kan nå fakturere alle som bruker eller trenger tilpasninger til Fronter, for eksempel største delen av norsk grunnskole. Dessuten vil plattformen – plassert midt i lærernes og elevenes hverdag – være deres salgskanal for pedagogiske produkter – e-læringskurs, forlagenes digitale læringsressurser og video fra TV-selskaper.
Kundene vil være stabile. De har investert mye i innføring av plattformen i organisasjonen og opplæring av dem som skal bruke den. De kan ikke bytte plattform uten videre – og etter hvert som skolene utvider bruken av plattformen og andre pedagogiske produkter som leveres gjennom den, vil det bli enda vanskeligere. Derfor er Fronter antakelig verdt 150 millioner – for Pearson.
Men hva med Open University? Hva fikk de for 0 kroner? Ingen nye ansatte eller kunder, men en læringsplattform de kan bruke og utvikle som de vil. Dessuten kan de trekke veksler på et stort nettsamfunn med mange brukere og eksperter på Moodle og e-læring – en dugnadsgjeng som hele tiden utvikler både Moodle og løsninger for integrasjon med andre verktøy videre.
Siden Moodle er basert på åpen kildekode, kan hvem som helst laste ned programvaren, installere den og bruke læringsplattformen. Moodle er selve stjerneeksempelet på en læringsplattform som er basert på åpen kildekode. Men den er ikke den eneste aktuelle plattformen. En av konkurrentene som seiler opp er Dokeos. Den kan ikke konkurrere i antall brukere ennå, men både estetisk og pedagogisk er den et interessant alternativ.
DOKEOS
Ved innføring av læringsplattform i en organisasjon vil noen velge å arrangere møte-OL med grenene behovsanalyse, kravspesifikasjon, produktevaluering, leverandørpresentasjoner, systemintegrasjon og implementering. Alt akkompagnert av hyppige møter med Key Account Manager. Hvis du heller vil prøve deg litt frem, kan du ha billig moro med et gratis LMS. For eksempel Dokeos.
Alt du trenger, er en PC med det som gjerne kalles AMP, den dynamiske trioen Apache (webserver), MySQL (database) og PHP5 (programmeringsspråk). Det er et vanlig oppsett hvis du leier plass til nettstedet ditt på et webhotell, men du kan også installere det hele på din egen PC.
Med AMP på plass, kan du laste ned og installere Dokeos. Installasjonen er enkel, men jeg måtte gjøre den to ganger før den satt som den skulle. Etter første gangs installasjon dukket det opp etter hvert opp en del feilmeldinger om SQL-tabeller som manglet. Antakelig skjedde dette fordi jag ikke helt kunne bestemme meg for om jeg ville bruke en eller flere SQL-databaser og surret litt frem og tilbake i installasjonen før jeg bestemte meg.
Hvis du vil bruke to av de mer avanserte funksjonene i Dokeos – automatisk konvertering av Powerpoint eller Impress-presentasjoner og videokonferanse må du i tillegg installere og konfigurere Open Office, Java og RED5, som er en flash-server. Dette er også gratis, men ikke morsomt. Vent med det til du har god tid og mye godt humør å slite på. Det er også støtte for Ephorus, en betalingstjeneste for å sjekke om innleverte tekster er kopiert fra nettet eller andre dokumenter.
Slik kan Dokeos se ut etter innlogging. De fleste elementene kan redigeres av den som administrerer plattformen.
Dokeos kommer med mange språk, men den norske oversettelsen er foreløpig for sparsom til å være brukbar. Bare omtrent rundt 25 % av plattformen er oversatt til norsk. Hvis noen vil hjelpe til med oversettelse, kan administrator aktivere en fiffig funksjon der ikke oversatte ord får et lite flagg man kan klikke på og skrive inn en oversettelse som sendes utviklerne.
Etter å ha valgt kurs man er lagt inn på – eller har registrert seg selv på hvis administrator har åpnet for det, kommer man til en kursside.
På kurssiden ligger kursmateriale og verktøy som kursutvikleren har valgt ut. Kursmateriale kan være alt fra Word-filer (grøss) til video eller e-læringskurs. Dokeos har kalender, diskusjonsfora, prategrupper, opplasting av innleveringsoppgaver, tester og alskens andre verktøy man kan trenge for å drive nettbasert opplæring.
Ett av de beste verktøyene i Dokeos er Læringstier, der kursutvikler kan sette sammen dokumenter og andre elementer – tester, forum og så videre – i en meny.
En læringssti kan også inneholde e-læringskurs importert via SCORM eller en presentasjon som er opprettet fra en importert Powerpoint-presentasjon.
For den som underviser via Dokeos er det gode rapporteringsfunksjoner – med oversikt over tidsbruk, testresultater og fremdrift. Studenter har tilgang til sine egne resultater i det samme formatet.
Dokeos har i alt i overkant 900 000 registrerte brukere og de gjør en hel del ut av seg, blant annet i diskusjonsfora og i utvikling av ekstra funksjonalitet til plattformen. Du kan også prøve en begrenset versjon uten å installere den selv på Dokeos Free Campus.